Endelig tilbake i Norge. Godt og rart. Må nok en tilvenning til. Jeg har hatt to uker nå, men er fortsatt litt tåkete. Glemmer ting (ja, jeg ja!! jeg vet det er sjokkerende..). Jeg lytter til kroppen og prøver å slappe av. Er konstant trøtt, kunne sikkert sovet døgnet rundt om jeg lot meg selv. Men jeg er jo heller ikke vant til å være i ro. Jeg er ganske så dårlig på det faktisk, må trene meg til å være ro. Sikkert bra for meg det og.
En bra ting er at Natalia, en venninne fra Manizales kommer imorgen. En del av livet mitt i Colombia kommer. Så blir det en litt mykere tilvenning. Jeg gleder meg masse til å vise henne Bodø - som har sol for tiden (vind som vanlig, men i det minste sol - og da er det så vakkert her!), Sarpsborg (håper håper på sooool og varmt så vi kan dra på Hvaler!), Oslo, Sverige, kanskje Køben. For å toppe det hele avslutter vi oppholdet i Paris hos min gode venninne Liz. Fantastisk! Og så skal familie og venner få møte Natalia, det blir bra! Jeg har jo møtt både vennene og familien til Natalia, på tide å gjengjelde gjestfriheten! :)
Nei, over og ut for nå :) Men se ikke bort i fra at det kommer en liten oppdatering om en liten stund!
I helgen dro jeg til Yopal, som ligger i et distrikt som heter Casanare, nordøst for Bogota. Jeg skulle holde en work-shop for de frivillige fra Yopal og nærliggende distrikter. Jeg fikk ta med meg en person fra gruppen – gruppen stemte og valgte Andrea, så lørdagsmorgen dro vi av gårde, med fly.
Etter lang ventetid og to flyturer landet vi i Yopal, og varmen slo imot oss. Herlig! Rundt 23 frivillige deltok på work-shopen. De kom fra distrikter mer eller mindre i nærheten av Yopal (noen hadde reist i over 12 timer, så nærme er et relativt begrep..). Dette var første gangen vi var bare to stk som holdt work-shopen, og jeg fikk sett med egne øyne at Andrea klarte biffen, dvs jobbet veldig bra på egenhånd. Jeg er sikker på at jeg kunne latt henne være der alene, og hun ville gjort det like bra alene. Yess! Det er det vi ønsker, at jeg er overflødig! Helgen bestod av mye jobbing, masse sosialt og mye gøy. Jeg likte meg godt i Yopal, ikke bare pga varmen, men også pga menneskene, byen, naturen rundt.
Da vi skulle dra hjem igjen var det så vidt jeg fikk med meg Andrea. Hun er 14 år, og vi hadde ikke med oss tillatelsen fra foreldrene hennes, siden Røde Kors i Caldas hadde den – og ingen hadde bedt oss om det på veien til Yopal. ”Heldigvis” var flyet 3 timer forsinket, slik at vi rakk å ringe Røde Kors i Caldas og be de faxe det til Røde Kors i Yopal.
Da vi kom til Bogota, rakk vi ikke flyet videre til Manizales. De ville sende oss med et fly til Pereira, som er en times kjøretur fra Manizales, men siden jeg ikke kan reise med offentlig transport mellom byer etter kl seks på kvelden, måtte flyselskapet finne et annet alternativ for oss. Alternativet ble overnatting, middag og frokost på et av de finere hotellene i Bogota. Vi storkoste oss, noe positivt i alt kaoset.
Jeg lar bildene fortelle mesteparten av historien.. har ikke tid til å skrive mer, har 1,5 dag igjen her, og jobber så det suser for å få manualene ferdige…!
Jeg innser at det blir lenge mellom hvert innlegg nå. Det er en grunn til det; STRESSENDE TIDER! Jeg nærmer meg nå hjemreise, jeg reiser fra Manizales om 11 dager, og fra Colombia om 13 dager. Jeg har ikke én dag fri fremover. Men det er ok. Jeg har ikke tid til fri. Jeg må bli ferdig. Må bli ferdig. Tror ikke jeg rekker å bli ferdig med alt. Men må bli ferdig. To manualer skal bli ferdige, møter skal holdes, kurs skal holdes, osv osv. Det er litt mye. Men det må bli ferdig. Jeg er så sliten så sliten nå. Men jeg er så glad så glad. Det går fremover. Med arbeidet og alt. Jeg var mer klar for å dra hjem for et par måneder siden. Nå skulle jeg helst hatt litt mer tid her, litt tid til å gjøre ferdig alt, til å tilbringe litt tid med alle, og til å pakke. Kanskje slappe av én dag også. Men samtidig gleder jeg meg veldig til å komme ut i ankomsthallen på Gardermoen mandag 15 juni kl 14.55 og se pappa og lillesøster stå der. Jeg gleder meg til pappas mat, sove i senga mi, være sammen med pappa,søster og mamma, til å se SH, til å hilse på babisen til Rannveig (som forresten ikke skal komme før den 20 juni), til å hilse på bebisen til Liz som kom til verden for bare et par dager siden (velkommen!), til å skravle med Zilly og Aigee, til å spise grovbrød og til å savne Colombia.
Men nå har jeg ikke tid til mer. Manualer skal ferdigstilles, venner skal underholdes.
Hasta luego amigos
Manizales, del alma - så rart det skal bli når Manizales ikke lenger er byen jeg bor i....
Hvert år markerer Colombia Røde Kors Dia de la Banderita (”Flaggdagen”). Denne dagen møter du på frivillige og ansatte overalt hvor du går; i gatene, på kjøpesentere, på bussen, på flyplassen osv. Alle med det samme målet; å samle inn penger til Røde Kors aktiviteter. Her i Manizales går pengene til Barnesykehuset som Røde Kors finansierer.
Den 15 mai var det klart for årets innsamling. Jeg deltok selvfølgelig, dette var jo noe jeg ville få med meg! Jeg hadde base på et kjøpesenter, men på grunn av lite folk tok jeg og Alejandro – en frivillig jeg gikk sammen med, turen rundt i nabolaget, noe som viste seg å være en lur idé.
De fleste ga noe, smått eller stort. Som takk for donasjonen ga vi et lite klistremerke med det røde korset til de som avså noen pesos. På slutten av dagen krydde det av mennesker med det røde korset på brystet, hvilket betydde at de alle hadde puttet noen pesos i bøssene.
På kvelden fikk jeg være med å sortere pengene som hadde blitt samlet inn. Dette foregikk på kontoret, og omtrent 50 personer deltok i sortering og telling, tilstede var også representanter fra banken og så at alt gikk riktig til for seg. Klokken halv ni på kvelden var vi ferdige med sortering av penger, men fortsatt holdt de på å telle, slik at resultatet må jeg komme tilbake til.
Fredag 8. mai var den Internasjonale Røde Kors dagen. Dagen ble feiret over hele verden. Manizales var inget unntak :)
Flaggdagen
For en stund siden ble vi fortalt at det kunne bli vanskelig å feire 8. mai på selve dagen. Grunnen er at Colombia Røde Kors hvert år har en dag hvor alle frivillige og ansatte står på stand, går ute i gatene og samler inn penger til Røde Kors. Dagen kalles ”Flaggdagen” (Dia de la Banderita). De frivillige gir bort klistremerker med det røde korset, og de som mottar gir en donasjon, liten eller stor. Vanligvis havner denne dagen på 8. mai. Vi hadde planlagt en fest for de frivillige, som en takk for innsatsen, men dette viste seg å bli vanskelig siden de bruker kontoret til å telle pengene etter innsamlingen. Det var dessuten planlagt en seremoni der diplomer skulle utdeles til beste frivillige i de ulike programmene. Vi bestemte oss derfor for å feire bursdagen til Røde Kors dagen etterpå, den 9. mai. Noen dager senere var det klart at Flaggdagen var flyttet til 15. mai – og for at det ikke skulle være to helger med to store arrangementer, bestemte vi oss for å markere bursdagen til Røde Kors samme dag som Flaggdagen. Men det betydde kun markering på dagen, og ingen fest for de frivillige på kvelden.
Endring i planene
Men så, på ettermiddagen 7. mai ble vi fortalt at også seremonien var utsatt, hvilket betydde ingen markering av 8. mai noe vi syntes var virkelig synd. Skulle 150 års dagen til Røde Kors forbigås uten noen som helst markering? Som de gode ungdomsdelegatene vi er, bestemte vi oss for at vi ville gjøre noe den 8. mai! Det var ikke bare enkelt å overbevise de andre om at dette var en god ide. Men med positiv holdning og oppmuntrende ord; ”Dette klarer vi!”, var vi snart i full gang med å planlegge festen.
Hurra for Røde Kors og de fantastiske frivillige!
Fredag 8. mai klokken 18 var vi klare. Da hadde vi fått stor hjelp fra andre frivillige som hadde ringt og invitert hver og enkelt av ungdommene på lista til Manizales Røde Kors Ungdom, hjulpet oss med å bestille lydanlegg og DJ, og hjulpet oss med å organisere og montere diverse ting og tang. Vi startet kvelden med en quiz om ICRC og Røde Kors verden over. En vanskelig quiz, der gruppene i tillegg til å svare på spørsmål måtte fremføre egenkomponert dikt/sang/historie. Til slutt hadde vi en vinner! Vi delte dessuten ut premie til laget med beste navn, verste navn og minst poeng.
I full konsentrasjon om Quizen En gruppe Chirimia
(typisk colombiansk musikk) spilte en times tid mens vi danset, sang og storkoste oss. Etter dette fulgte opptreden fra den berømte internasjonale rap artisten Mami A (Arezo) som rappet om Røde Kors og 8. mai. Stemningen stod i taket! Vinnergruppen fremfører sitt bidrag
Resten av kvelden bød på empanadas og brus, musikk og masse dansing. En perfekt feiring av bursdagen til vår kjære Røde Kors!
En av gruppene fremfører en sang om 8 mai
En smak av en Chirimia gruppe: (dette er ikke den som spilte på vår fest..)
For 20 år siden var jeg syv år og hadde nettopp blitt storesøster. Jeg var stolt som en hane (høne?). Det eneste som var dumt var at jeg ikke kunne kalle henne Oliver, men mamma kjøpte en guttedukke som jeg kalte Oliver. Jeg er fortsatt stolt storesøster til en lillesøster som ikke er så liten lenger.
For 15 år siden var jeg tolv år, opptatt av hester og barbiedukker. Mine beste venner var Rannveig, Jeanette og Maria.
For 10 år siden var jeg sytten år. Jeg tilbrakte mesteparten av tiden min sammen med Stine og min daværende kjæreste. Vi hang på ungdomsklubben, forberedte oss til russetiden og gledet oss til Glommafestivalen.
For 7 år siden var jeg tjue år. Jeg hadde studert fransk, jobbet i Frankrike, studert i Trondheim,funnet ut at russetiden var oppskrytt og fått meg ny kjæreste.
For 5 år siden var jeg 22 år Jeg hadde studert statsvitenskap, backpacket i Sør Amerika, jobbet litt her og der, og bestemt meg for å studere sosialt arbeid.
For 3 år siden var jeg 24 år gammel. Jeg hadde begynt å studere Bachelor i Sosialt Arbeid, jobbet i skobutikk, var samboer og bodde i Bodø.
For 1 år siden var jeg 26 år. Jeg nærmet meg ferdig utdannet sosionom, hadde studert fem måneder på Cuba, og ventet på svaret på om jeg ville bli plukket ut som ungdomsdelegat.
Nå er jeg 27 år og noen måneder. Jeg befinner meg i Colombia, er snart på vei til Norge og Rannveig blir mamma om en måneds tid.
Om tre år er jeg 30 år. Jeg håper jeg vil være ferdig med masteren min, at jeg vil ha tatt mesteparten av den på Cuba.
Om syv år er jeg 34 år. Jeg har ingen ide om hvor jeg vil være, hvordan jeg vil være eller hva jeg komme til å gjøre. Men jeg er sikker på at hvert eneste steg frem til nå vil ha en innvirkning på hvor jeg befinner meg i fremtiden.
En bra ting er at Natalia, en venninne fra Manizales kommer imorgen. En del av livet mitt i Colombia kommer. Så blir det en litt mykere tilvenning. Jeg gleder meg masse til å vise henne Bodø - som har sol for tiden (vind som vanlig, men i det minste sol - og da er det så vakkert her!), Sarpsborg (håper håper på sooool og varmt så vi kan dra på Hvaler!), Oslo, Sverige, kanskje Køben. For å toppe det hele avslutter vi oppholdet i Paris hos min gode venninne Liz. Fantastisk! Og så skal familie og venner få møte Natalia, det blir bra! Jeg har jo møtt både vennene og familien til Natalia, på tide å gjengjelde gjestfriheten! :)
